Nilia

Jo, det er dere.

Men seriøst, hva slags idioter er det som fortsatt er innom her innimellom? Nilia.blogg.no var jo bare SÅ LAST YEAR, SÅ 2010, liksom. Heng med på utviklingen da, dere...

Hhvis dere føler at savnet av Nilia etterlater et dypt og gapende sår i deres hverdag, så kan dere faktisk følge meg på Twitter. Ehehehe, fisker lett etter followers!

Og come on, jeg er i hvert fall ærlig.
Jada, så... @AilinTherese, m'kay?

Ellers kan dere selvsagt følge med på amerikareisen min. Ikke i bokstavelig forstand, naturlig nok. Det skulle tatt seg ut, om jeg faktisk ønsket deres nærvær...
Jada, så... Klikk her! Eller her! Eller her. Up to you.

Life as I know it is over. Det stemmer forsåvidt, men det som stemmer enda mer er at my life as you know it is over.

Jeg har snakket mye om Den Store Planen, og nå har det endelig kommet så langt at jeg velger å vie all min tid til hva det enn måtte innebære. Jeg har, som kjent, holdt kortene forholdsvis tett til brystet, i frykt for å drite meg ut, som jeg jo vanligvis gjør. Men nå er det slutt. Jeg føler meg såpass trygg på det hele at jeg endelig kan synge det ut!

Hvis dere leser innlegget om meg, så kan dere se at jeg er anglofil, og at jeg alltid har hatt en drøm om å bo i England. Om det så bare var for en periode, I don't care. Til England skal jeg! Og det var det jeg tenkte da jeg for ganske så mange måneder innså at jeg var fri til å gjøre hva pokker jeg ville. Jeg hadde avsluttet et veldig seriøst forhold, jeg hadde droppet ut av skolen, og jeg hadde ingen verdens ting som holdt meg igjen hjemme i Molde. Bortsett fra de flotteste menneskene i verden - alle mine fantastiske venner. You know who you are, and you know that I love you.
Det som er så flott med dem, er at jeg vet de alltid vil være der for meg, selv om jeg er en egoist og stikker fra dem for en stund.

Planene tok form i vår, og opprinnelig skulle jeg flytte til England i august. Men jeg er en pingle. Så jeg stakk kjepper i hjulene for meg selv, og kom aldri i gang med søknaden. Hvilken søknad, lurer dere på? Au Pair-søknaden. Oh yes, det stemmer. Den Store Planen gikk ut på at jeg skulle flytte til London som Au Pair!

Høsten var hektisk. Det var mye som foregikk. Jeg gikk plutselig inn i et forhold, og jeg gikk plutselig ut av et forhold. Plutselig satt jeg nede på Østlandet uten alle faktorene som gjorde at jeg ødela for meg selv. Syns jeg det var kjipt å flytte fra vennene mine? Ja. Var det likevel verdt det? Ja. Det var visst det som måtte til for at jeg skulle få ræva i gir og gjøre det som måtte gjøres. Selv om det har vært vondt.
Ikke for det, det har vært fint å være sammen med mammaen min igjen, som jeg har sett alt for lite til de siste årene!

Søknaden, som jeg hadde surret med i månedsvis, ble ferdig på rekordtid. Jeg flyttet til Nannestad i midten av oktober. Uka etter var søknaden sendt. Jeg ble intervjuet over telefon (og herregud, jeg suger i engelsk når jeg er stressa), og etter kort tid ble søknaden min godkjent og videresendt til et byrå i England.

Dermed var det bare å vente.

Jeg ventet. Og jeg ventet. Ingen familier tok kontakt. Jeg sendte en mail til byrået, og fikk en überkort mail tilbake om at det var travelt på kontoret, og at jeg nok måtte smøre meg med tålmodighet. I januar kom jeg til å høre noe. Kanskje.
Ikke det svaret jeg ønsket.

Så i den siste halvdelen av desember ble jeg irritert, og jeg registrerte meg på en nettside for Au Pairer. Jeg fikk mange henvendelser fra familier rundt om i England som var interessert, men jeg valgte å ikke gjøre noe med det. Egentlig ville jeg ikke, jeg ville jo helst ha den tryggheten det fører med seg å reise gjennom et byrå. Vi har jo alle hørt skrekkhistoriene fra ungjenter som reiser ut som Au Pair og blir utnyttet på det groveste. Alt for mange ender opp som hushjelper, og noen opplever enda verre ting. Jeg har hørt om jenter som både blir seksuelt utnyttet, og jenter som blir slått av host familyene sine.

To dager etter at profilen var registrert ble jeg oppringt av en dame. Jeg ble så satt ut av den direkte kontakten at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle reagere. Så jeg snakket med henne. Hun bodde ikke i England, men jeg var som sagt for paff til å avvise det. Dessuten likte jeg henne! Etter en lang samtale med henne, som gikk overraskende lett, fikk jeg en mail med all informasjon jeg trengte for å ta valget. Og valget ble tatt!

Så der har dere det. Jeg reiser til USA! Det var det jeg mente at jeg snakket om at Den Store Planen hadde tatt en overraskende vending. Det ble avgjort allerede dagen etter, altså like før jul. Likevel har jeg holdt det stort sett for meg selv. Jeg fortalte det raskt til mine nærmeste, og de siste dagene har jeg ikke lagt skjul på noe for noen som har spurt hva som skjer. Nå føler jeg meg endelig sikker nok til at jeg kan si det til alle og enhver.

Herregud, jeg reiser faktisk om under en måned!

Jeg skriver dette som en avslutning. En avslutning på nilia.blogg.no.
Jeg føler ikke at det passer seg å fortsette denne bloggen nå som jeg starter mitt nye liv. Dere vet, blanke ark med farjestifter til.
Gudene skal vite at jeg har kost meg med denne bloggen. Men herregud, dere tror vel ikke at dette er alt jeg er? En forfyllet tulling uten grep om livets realiteter? Ta en titt til venstre: Forøvrig er jeg en parodi på meg selv.
Og nilia.blogg.no er nettopp det - en parodi. Det er en grunn til at alt jeg har skrevet om er fyll, menn og useriøsiteten i livet mitt. Men det er ikke alt. Jeg er faktisk et menneske. Et menneske med drømmer, tanker og ville ønsker om å realisere seg selv.

Jeg har kost meg med å overdrive et utsvevende liv i denne bloggen. Jeg har kost meg med å fremstille meg selv som en idiot som ikke tenker lenger enn til neste fest. Men hei, dere trodde vel ikke at dette var alt ved meg?

Jeg har allerede startet en ny blogg. En seriøs en, hvor jeg skriver om det å skulle bli Au Pair. Jeg kan med hånden på hjertet si at den ikke er i nærheten av lik denne bloggen. Jeg skriver som meg, Ailin, jenta med drømmer om fremtiden. Et voksent, tenkende menneske. For jeg kan faktisk være voksen og! In fact, det er den siden av meg som er den mest virkelige. Visst liker jeg å tøyse og tulle og bare baske rundt, hvis ikke hadde jeg ikke begynt med denne tullebloggingen. Men nå er det over. Nå er det realitetenes tid som er i emning.
Og det er godt!

Det har ikke vært så enkelt å skulle blogge de siste månedene. Jeg har tross alt ikke fylt livet mitt med tull, og det har derfor ikke vært så enkelt å skulle skrive om det. For det er jo sånn det er, jeg ville jo ikke fylle nilia.blogg.no med seriøsiteter! Det hadde blitt helt feil.
Det hadde blitt helt feil å skulle fortsette med nilia.blogg.no nå, når jeg skal skrive om hverdagen, og ikke om idiotien som kommer innimellom.

Hvis noen av dere ønsker å følge meg videre, så er det bare å spørre. Jeg kommer ikke til å legge ut den nye bloggadressen her, i hvert fall ikke riktig enda. Men jeg gir den til dere som spør! Jeg har som kjent en mailadresse liggende rett til venstre her. Det er bare å spørre!

Herregud, dere. Jeg gleder meg sånn til å komme meg avgårde!

Jeg vil uansett takke dere som har fulgt meg gjennom alt tøvet mitt. Det er godt å vite at jeg underholder dere! For jeg kan, hvis jeg vil. Jeg vet jeg kan være morsom, og at jeg gjennom å gjøre narr av meg selv kan få dere til å le. Og det er fint, det! Men jeg kan også gjøre andre ting. Jeg kan tenke, drømme og være fornuftig.

2010 var året da jeg tøyset, tullet og raste fra meg. 2010 var året jeg blogget om å være en tulling, om det å leve fritt og tilsynelatende tankeløst.
2010 var et av de kjipeste årene i mitt liv. Dere må ikke glemme at det alltid skjuler seg noe bak fasaden. Men 2010 var også et av de beste! Faktisk vil jeg strekke meg så langt å si at det var det beste. Det som var kjipt var ultrakjipt, men det som var bra var ultrabra. Det er ingen tvil om at jeg ser tilbake på året som har gått med et smil. Det har vært morsomt!
Men nå ser jeg fremover.
2011 blir det beste året hittil. På en helt annen måte, men likevel. Det blir bra. Det blir fantastisk.

Med dette sier jeg takk og farvel til nilia.blogg.no, og takk og farvel til 2010.

Det har vært en fryd å gjøre narr av meg selv for deres underholdnings skyld.

Godt nytt år, dere!

- Nilia

Selvforklarende tittel, regner jeg med.

La meg oppsummere:

Begynte å sende ut meldinger om at jeg var full allerede i nitiden.
Ble sjekka opp av en nerd. Ikke den heite nerdtypen, men en i rød genser og hvitstripet bukse. Han fortalte meg blant annet den kjemiske formelen for sæd.
Vurderte karaoke. Takk gud for at det ble med vurderingen.
Fikk en langhåret bestevenn i matkøa. Tror jeg fortalte ham om all tidligere erfaring med musikklinjefolk.
Tissa i hagen til noen på vei hjem.
Søkte opp og poka en jeg hadde sett i baren. Håper han aldri logger på igjen.
Inviterte meg selv på besøk til en kompis over nyttår.
Våknet opp naken.
Det viste seg at jeg hadde sletta sendte elementer på mobilen. Kanskje like greit.

Nå må jeg dusje av meg alkoholen og gå til politiet. Faen, altså.

Det viser seg at jeg hadde lovd å blogge. Og at noen ga uttrykk for at de nesten brydde seg! Og jeg bare... FAEN!!

Men må man, så må man.

Saken er den at det er så himla mye som foregår i livet mitt nå, og dermed også i hodet mitt. Jeg skjønner at dere lurer på hva i helvete jeg kan oppta meg med, arbeidsledig og venneløs som jeg er. Av og til lurer jeg selv og...
Det er jo Den Store Planen da, vet dere! Og den har utviklet seg i en helt annen retning enn først antatt, og den har blitt minst dobbelt så stor! Det er helt vilt. Og jeg skulle gjerne ha fortalt dere mer om det. Men det tør jeg ikke enda. Hva om noe går galt? Da fremstår jeg som en idiot, og det er jeg ikke up for. Kan ikke ødelegge den plettfrie imagen min, vet dere!

Åh, sug kuk, alle sammen...

Neida, dere. Den Store Planen holder jeg for meg selv en liten stund til. Så får dere heller kose dere med alt det skvipet den arbeidsledige hjernen min produserer!

For eksempel kan jeg informere dere om at jeg i år har hatt en alternativ adventskalender. Det er kanskje litt sent å introdusere dere for den nå, med tanke på at den avsluttes imorgen... 
Da kommer lillebroren min nedover, nemlig! Det er så awesome. Jeg har jo ingen å snakke med!

Bortsett fra igår. Da dukket en venninne opp. Ufrivillig, selvsagt. Hun hadde mistet flyet sitt til Molde pga. uvær nede i Europa. Men det er godt nok for meg!
Så da ble det litt mimring og slarv, da. Og hun hadde en umasse fine bilder fra gamledager på PCen sin! Ah, jeg elsker det.

Sånn som denne tegningen:

Oh yes, avgangsåret på videregående var særdeles produktivt. Sorry Berit, men det var dette vi fylte timene dine med!
Ellers var jeg ikke ulik meg selv den gangen heller:

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har kjæreste, altså.
Å LOL! Jeg hadde jo det den gangen!!
Jaja. Jeg følger opp med et bilde fra da vi som noen av de eneste nektet å gå på ski på skolens skidag:

Pågangsmotet skal man ikke klage på!
Men, det tok selvsagt på:

Eventuelt prøvde jeg å lage en snøengel. Feil vei. Men det ønsker jeg ikke å spekulere i!
Ellers var vi jo på studietur til Wien, hvor nevnte venninne forresten bor for tiden:

Yeah... Fra en høykulturell konsert (hvor jeg sovna...), til en kinarestaurant hvor min veganervenninne fant et insekt i maten:

Er det ekstra ille å finne insekt i maten hvis man er vegan, forresten? Det tror jeg. Ikke for det, jeg liker ikke å finne insekt i maten jeg heller.

Men, vi var jo også på en annen tur! Og disse bildene er jeg spesielt begeistret for. Sommeren 2008 dro vi nemlig på jentetur til London, og jeg har ikke et eneste bilde derfra! Hadde nemlig ikke lagt ut noe på Facebook, og, som vi alle vet, er det den eneste formen for back up jeg har. Så da herr gratis-PC (som jeg "lånte"), tok kvelden, forsvant alle de fine bildene mine med den. Det er litt krise, for det er sikkert hundrevis av bilder Nilia-bilder der! Herregud.

Jada, i London tok vi selvsagt typiske turistbilder:

Faen. Feil bilde...

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette. Jeg syns det er like ulidelig som dere!

Joda, så. Ellers tilbragte vi over gjennomsnittet mange dager i diverse parker for å spise frokost (siden vi alltid forsov oss til hotellfrokosten):

Ah, det var deilig å ligge og slappe av i solen, altså!
...
Jeg skjønner ikke hvorfor dere leser dette!!

Selvsagt var vi også på Madamme Tussauds, hvor jeg blant annet poserte sammen med mennesker jeg ikke aner hvem er:

Det kan ha vært bestefar, jeg syns jeg ser visse familielikheter. Dog, forslag mottas med takk.
Poserte selvsagt også sammen med et av mine største forbilder:

Ah, Adolf. You crack me up!
Jada, så... Ellers var jeg jo generelt fin, som vanlig:

Dritfin, faktisk:

Hvis noen av dere kommenterer de ubeskrivelig vakre solbrillene mine, så kommer jeg personlig hjem til dere og dreper dere. Og jeg har sett Dexter, så jeg vet hvordan man gjør det til en skremmende opplevelse.
Det var ufattelig mange fine duer der, da:

Også var vi selvsagt i London Eye:

Etter over en uke med strålende sol valgte vi selvsagt den dagen med mest skyer og regn. Bare sånn for å forsikre oss om at det var mest mulig bortkastet, liksom!
Men det var ikke noe problem, jeg poserer like fint uansett om det er sol eller skyer:

Av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder blogge. Alt jeg bryr meg om er jo å legge ut bilder av meg selv! Jeg kunne like gjerne meldt meg inn på deiligst.no, liksom. Det hadde gjort samme nytta, bare at jeg nok hadde fått mer respons der.

Da var det gjort. Hva faen skal jeg fylle resten av dagen min med!?

Her er et lite eksperiment. Jeg regner med at dere alle er særdeles nysgjerrige på hvordan hverdagen til en 21 år gammel depressiv og arbeidsledig jente fortoner seg. Jeg ønsker å gi dere et innblikk i dette, og har dermed dokumentert hele dagen min!

Jeg regner med at dette innlegget kommer til å bli brukt av forskere som ønsker å kartlegge menneskehetens undergang. Eller i det minste bli brukt til å forstå hvor i livet mitt det gikk galt, under etterforskningen av massakren jeg begir meg ut på.

Så, jada... Jeg våknet rundt klokken 11:58, etter bortimot ni timer søvn.

Istedenfor å stå opp med en gang ble jeg liggende her i ganske så akkurat en og en halv time:

Etter å ha lurt en stund på hvorfor jeg ikke klarte å ligge helt i ro, kom jeg på at jeg hadde våknet i nitiden av at jeg måtte så fryktelig tisse. Jeg hadde selvsagt sovnet igjen uten å ha fått gjort mitt fornødne. 
Så da måtte jeg vel bare karre meg opp av sengen.
Velger her å minne om at det er plass til minst en person til der. Herr Toshiba, bildene og gavepapiret er delvis flyttbart.
Og, når vi er inne på gavepapir: Jeg er så lita at jeg får pakkekalender av mammaen min fortsatt! Av og til er det awesome å være en depressiv, arbeidsledig 21-åring uten fremtid. Det har sine fordeler!
Men; her en dag ga hun meg en sudoku-bok. Og jeg bare: HALLO?! Jeg hater faktisk sudoku, jeg føler meg alltid så innmari dum når jeg ikke skjønner det. Jeg klarer jo knapt å skrive "sudoku".

Etter å ha urinert, var det på tide med frokost. Det må kjekke jenter som meg ha. Hver dag...
Det er alltid like problematisk når jeg åpner skapet og blir stilt overfor et vanskelig valg.

Knekkebrød...

...eller melkesjokolade? (Sirup var aldri et alternativ.)

...

Faktum er at jeg kunne spist hva som helst til frokost. Uansett hva det er, så smaker det dritt. Og det hjelper ikke om jeg venter i mange timer før jeg spiser: Dagens først måltid smaker som et helvete!
"Dagens viktigste måltid", my ass. Mer som dagens jævligste måltid!
Faktisk, så tror jeg at jeg ville avskaffet frokost som et eget måltid hvis når jeg blir verdenshersker. Så kan dere frokostelskere kose dere med det tørre brødet deres mens dere dingler fra en galge! Idioter.

Siden jeg skulle ta så mange bilder i løpet av dagen, tenkte jeg det kunne være greit med en liten kattevask.
Vanligvis dusjer jeg ikke mer enn en gang hver fjortende dag. Jeg er jo uansett sjelden utenfor døren, og det er ikke noe som ligner på kjekke menn i nærheten. Men for deres del gjorde jeg et unntak. Ikke si at jeg ikke bryr meg om dere!
Herr Toshiba var naturligvis med:

Før dere kommenterer flekkene på speilet, så kan jeg informere om at jeg skvettet litt ekstra tannkremvann på, bare for deres del.

Problemet med å dusje kun en gang hver fjortende dag er at sannsynligheten for at jeg ikke var den siste som brukte dusjen er stor. Hvorfor er dette problematisk, spør dere?
Jo, fordi da ser dusjen sånn ut:

Seriøst, hva er poenget?! Det er jo ingen som er så høye! Borsett fra Dogutten, kanskje (åh, dagens interne!).
Personlig, trenger jeg ikke ha dusjen høyere enn som så:

Jeg regner med at dere har fått for dere at jeg tåler all verden av kulde. Det er jo forståelig, med tanke på at omtrent 103,76 % av bildene som havner utpå her er fra diverse alkoholkonsumering. Saken er nemlig den at jeg alltid går i kjole når jeg drikker. Og fryse gjør jeg aldri, det lover jeg dere.
Men så snart alkoholprosenten i blodet mitt blir for lav, så forandrer jeg karakter, og blir til en liten isklump med et enormt behov for høy temperatur. Jeg er alltid den i en forsamling som fryser.
Needless to say, noe av det første jeg gjør når jeg kommer ned i kjøkkenet en dag er å tenne opp:

Å herregud. Skyt dere mens dere enda kan. Jeg kjeder meg selv!

Men ja, peisen. Min beste venn her nede i ødemarken.
Rett etter at jeg flyttet ned hit fikk folka seg varmepumpe på TV-stua. Den setter de på 22 grader og er mer enn fornøyd med det. Så nå er jeg den eneste som gidder å tenne opp på kjøkkenet! 22 grader er da ikke varmt i det hele tatt. Når jeg er hjemme alene setter jeg den på 35 grader og pakker meg inn i et teppe. Og i tillegg fyrer jeg i peisen på kjøkkenet!

Men denne dagen, så var fyrstikkene borte!

Men så da, kom jeg på at jeg hadde fått beskjed for nesten en uke siden om å støvsuge. Hele underetasjen!
Jeg hadde prøvd å overse det hele tiden, men mamma hadde ikke tatt hintet og gjort det selv. Så da måtte jeg faktisk støvsuge! Fy faen.

Så, nå er vel både dere og mamma glade! Dere får aldri se det igjen, så nyt det mens dere kan. Det gjelder deg og, mamma. Jeg har gjort min plikt, og gidder ikke gjøre noe mer før til nyttår. Tidligst!

Men mens jeg sto der og slet livet av meg, da. Så oppdaget jeg noe:

Vi har jo vedovn på TV-stua og!!
Og speil!

Herregud, nå skal jeg aldri mer sitte og fryse med den fordømte varmepumpa når jeg er hjemme alene. Jeg skal fyre til koksovnen fra 1648 blir rødglødende! Ah, jeg elsker varme.
Jeg burde bodd i et helt annet land enn Norge, vet dere...

Men ikke nok med det... Det er ikke måte på hvor mye nytt man oppdager når man er i gang med husarbeidet. Mamma hadde hengt opp barnebildene av lillebroren min og meg:

Dere trenger ikke nevne det engang. Jeg er klar over at 
1) Jeg startet nakenmodellkarriereren min allerede som baby, og
2) Jeg hadde en rett så flott frisyre på førsteklassebildet mitt.

Etter å ha slitt meg ut på den harde støvsugingen gikk jeg opp på badet for å hvile.
Vel, teknisk sett spiste jeg middag. Men det har jeg, sjokkerende nok, ikke dokumentert. Her holder vi en viss standard, altså!
Så ja, jeg gikk opp på badet og la meg ned for å dø.

Bare drit i å si at rumpa mi er stor, for det er jeg klar over!
Dere må ikke glemme at jeg skal bli kjent som rumpedama.

Oh, I wish the Lord would take me now...

Etter å ha innsett at jeg ikke kom til å dø, fant jeg det for godt å ødelegge mitt nydelige ytre:

Det er überdigg å kunne se igjen! Dog er det ikke überdigg å ikke se ut...

Og med det samme jeg var i gang med å fikse litt på meg, så tenkte jeg det kunne være greit å gå løs på høyresida mi med det samme. Jeg har hatt sidecut siden ... en eller annen dato for noen måneder som jeg ikke husker. 
Anyway, så vokser det som et helvete! Så jeg må jo ta det innimellom. Og frisøren min, vel, hun er i Kristiansund. Så da må jeg jo gjøre det selv, da!
Eventuelt få mamma til å gjøre det:

Nå har dere fått sett mammaen min og!
De sier vi ligner.
Jeg sier at jeg er adoptert.

På dette punktet var jeg så hinsides redning at jeg fant det for godt å ta i bruk mine to hårfargingspakker. Ja, dere leste riktig.
Jeg fant det for godt å farge mitt nydelige, blonde hår.
I hvilken farge, lurer dere?

Brunt:

Brunt...
Hvorfor var det ingen av stalkerne utenfor vinduet som stormet inn og stoppet meg?!
For inni helvete, altså...

Ja, har jeg ikke mista vettet før, så:

Dagen var langt ifra over her, men... Jeg ble så emo av det faktum at jeg så ut som et emolik (forklaring følger om to sek), at jeg heller ville skyte meg enn å ta i kameraet mitt. Derfor ble jeg sittende og glane i veggen resten av dagen. Uten å røre meg.
Emolikforklaring: Jeg hadde en ... helt OK hudfarge som blondine. Men det er merkelig - så snart jeg ble brunette var det ikke nok. Jeg ser ut som et emolik!!

Fy faen, nå ble jeg deppa av å tenke på det.

Og vet dere hva det verste er? Jeg gjorde mer denne ene dagen enn jeg har gjort de to siste ukene til sammen! Fy faen.

I wish the Lord would take me now...

Idag har jeg dokumentert absolutt alt jeg har gjort. Jeg har tatt fire bilder i løpet av dagen, med andre ord...
Imorgen skal dere få et unikt innblikk i en helt vanlig dag i livet til en arbeidsledig 21-åring! Her blir det stor spenning, med andre ord. Gled dere!

En liten smugtitt?

I helvete, altså. Nå er det den jævla Selena-filmen med Jennifer Lopez igjen. Hvor mange ganger skal TV Norge sende den filmen der, egentlig?! Når skal de forstå at både filmen og Jennifer Lopez suger?!

Jeg tror jeg har sett filmen bortimot tusen ganger. For dere som ikke har sett den, kan jeg oppsummere den: Jennifer Lopez har stor rumpe, og en ubeskrivelig stygg leppestift. Så blir hun skutt.
Hun burde blitt skutt for skuespillerprestasjonen sin in general.
Har dere sett Shall We Dance, for eksempel?! Herregud, jeg får så vondt av henne der. Hun er en elendig skuespiller!
Forresten spiller hun mot Richard Gere der. Han kunne jeg lett tatt! Hvor gammel er han, egentlig?

Nå trenger jeg helt seriøst et liv. Eventuelt alkohol.

Fy faen, så stor den rumpa hennes er...

Great. Nå har det gått så langt at jeg har mistet oversikt over hvilken dag det er og! Det kan ikke bli verre enn dette.

Idag, for eksempel, så overtalte jeg min mor til at vi skulle ta oss en tur til Jessheim. Men så var det jo lørdag, da! Og det var jo ikke jeg klar over.
Vet dere hva som befinner seg på Elkjøp Jessheim og Jessheim Storsenter på lørdager? Masse folk!
Vet dere hva som befinner seg på Elkjøp Jessheim og Jessheim Storsenter på lørdager i desember? Ubeskrivelige mengder folk!

Har jeg nevnt at jeg hater folk?
Men jeg overlevde, på sett og vis. Jeg fikk gjort unna det jeg viktigste: Nemlig å hente bildene mine. Jeg sendte nemlig ikke mindre enn 120 bilder av fine minner og folk jeg savner til fremkalling. Bildene var klare til henting for bortimot en måned siden. Jeg har hatt muligheten til å hente dem ganske lenge. Men, ja... Det har jeg obviously ikke gjort før nå. Jeg savner visst ikke folk så mye som jeg trodde!
Poenget med bildene var at jeg skulle henge dem opp på veggen over senga mi. På det viset ville jeg alltid ha dem med meg, siden jeg sjelden gidder stå opp i løpet av dagen uansett.
Men så bare... Satt jeg der med 120 bilder i hendene. Og jeg bare... Det er himla mange bilder!
Så nå tror jeg ikke at jeg gidder henge dem opp likevel. Jeg kan strekke meg så langt som til å legge dem oppå klesskapet mitt.
Tipper dere vil ha noen smakebiter.

Tenke seg til... Jeg var visst med på alle bildene, jeg! Og drita på alle sammen. Jaja.
Bortsett fra på rumpebildet. Der var jeg klinke edru! Det tok jeg med ene og alene fordi jeg ønsker å spre rumpa mi mest mulig på nettet. En dag skal jeg bli kjent som rumpedama. Brasilianske rumpedamer kan gå og legge seg!

Ja, lørdag, ja... Hvordan overlever avholdsfolk denne dagen, egentlig?! Det er jo ingen verdens ting å ta seg til etter barne-tv. Vi har sikkert noen hundre kanaler, men jeg fant ingen verdens ting av interesse. Valget står nå mellom Al Jazzera og Hustler TV. Hjelp meg å velge, da!
Faktum er det at jeg burde gjort mitt for å teste ut Jessheims uteliv på en dag som denne. Nå har jeg bodd her i ca. to måneder (lyver litt, jeg har nemlig mista tellingen for lenge siden), og jeg har enda ikke drukket alkohol utenfor døren! Fy faen. Kjenner jeg har mye å glede meg til.

Fy faen. Jeg skulle ønske jeg hadde en liter med jäger nå. Jeg skulle tømt i meg hele flaska i løpet av ti minutter, og så gått rett til sengs for å sove. I følge dagbladet.no (eller var det vg.no?), er det livsfarlig å sovne på stigende rus. Man kan visst bli dødelig dritings i søvne og daue. Og jeg kan ikke noe for det, men jeg tenker: Hvem i helvete er det som vil leve uansett?! Strengt tatt kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å dø på. Dritings og i søvne! Ultimat dødsfall.

Nå har jeg ikke noe mer å si annet enn å oppdatere dere på julebakstfronten. Idag bakte jeg vepsebol! Gleda stumpen av meg til å smake det, også var det helt forjævlig! Jeg hadde glemt at jeg ikke liker mandler. 
Hva slags syke mennesker er det som syns mandler er godt, egentlig?! Fy faen, de fortjener å blå slått. Hardt!

Jeg har planer om å bake hver dag fremover. Gled dere!
Eventuelt send meg alkohol.

Fy faen, dere. Jeg har aldri vært nærmere å skyte meg selv i foten med en muskett. Hadde jeg bare hatt en!
Det er liksom ikke all verden å fylle dagene med når man er arbeidsledig. Jeg har ikke sett et mannebein under 40 på det jeg kan huske, og alkoholprosenten i blodet mitt har aldri vært så lav. Jeg sier det - dette går aldri i verden bra!

Noe må jeg fylle dagene mine med i mangel av alt jeg liker, og jeg gjør så godt jeg kan. Vasking anbefales ikke, dere. Det kan jeg skrive under på, etter å ha vasket rundt nesten hele huset. Og det er et stort hus, altså.

Jada, så...
Ellers er det jo på tide med julebaksten, da! Så, jada...
Det første jeg "bakte" var pepperkaker. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk Bertil Pepperkakedeig av mitt moderlige opphav. Det var morsommere å "bake" enn å ete, for å si det sånn. De var ikke spesielt gode.
Men, det kan jo også komme av det faktum at jeg ikke liker pepperkaker!

Idag ble det bakt serinakaker og gaffelkaker. Jeg har jo gått rundt og informert alle om hvor himla glad jeg er i serinakaker i det siste, også kom jeg på at jeg ikke liker det heller. Det er jo gaffelkaker jeg liker! Flotte greier, i en gaffelkakedeig er det jo ikke mer enn litt over en halv kilo meierismør, liksom. Tror jeg har gått opp ca. tretti-åtte kilo siden det første brettet ble tatt ut av komfyren igår. Men det er greit, det er jo ingen menn her nede uansett!
Forøvrig lagde jeg to brett med serinakaker. Brente begge to. Men jeg er jo ikke så glad i serinakaker uansett, så jeg gir faen!

Hvis jeg skriver noe mer om spiselige ting nå (bortsett fra spiselig undertøy, that is), så skyter jeg meg selv. Nei, stemmer. Jeg har jo ingen muskett!
Ja, dere forstår poenget.

Forøvrig kan jeg oppdatere dere på det store lastebilmysteriet!
Etter noen dager, uten inngripen fra kidnappere, banket en fremmed mann på døren. Jeg har sett mange Hollywood-filmer, så jeg vet at kidnappere ofte banker på døren før de slår til. Derfor lot jeg mamma, som i mellomtiden hadde kommet hjem, åpne døra. Også gikk jeg og gjemte meg under senga.
Den mystiske mannen forsvant, og lastebilen med ham. Hverken min mor eller jeg ble kidnappet.
Men så, vet dere, fikk jeg høre rykter om at lastebilen tilhørte Hellbillies, og da tenkte jeg bare: Takk gud for at jeg ikke ble kidnappet, voldtatt og partert av Hellbillies!

Det hadde blitt dobbelt så ille, liksom.

Men jada, neida.

Så var øyeblikket altså kommet. Jeg har ventet på det, og sett det komme. Men en del av meg har hatt et ørlite håp om at det ikke skulle komme til dette riktig enda. Jeg er tross alt bare 21 år gammel og har et helt liv fremfor meg! Hadde det enda kunnet vente til jeg fylte 30, da er jo livet over uansett...

Dere skjønner det, at dette synet ventet meg da jeg våknet idag.

Vel, det stemmer strengt tatt ikke helt. Jeg har tross alt soverom i andre etasje, og dette bildet ble tatt fra et av vinduene på TV-stua. Men dere skjønner nok prinsippet. Det står en mystisk lastebil utenfor!

Jeg skjønner jo det at som en profilert blogger, midlertidig bosatt i huset til en superstjerne, så er jeg i en utsatt posisjon. Jeg er nok et ettertraktet kidnappingsobjekt, og det har jeg full forståelse for. Men likevel, så er jeg ikke begeistret for tanken. 
Hallo, senest igår skrev jeg jo et blogginnlegg om friheten ved å gå bukseløs!  Jeg er et barn av friheten! Et frihetselskende individ!
Det sier seg selv at jeg ikke passer til å kidnappes.

Dessuten kan jeg informere kidnapperne mine, som helt sikkert sitter i lastebilen med laptopene sine og følger spent med, om at hele familien min er blakk. Så dere kommer aldri til å få noen løsepenger! Etter at jeg flyttet hit har matbudsjettet nemlig mangedoblet seg, og nå er det jo tid for julegaveshopping og, vet dere. Så et eventuelt løsepengekrav kunne faktisk ikke kommet på et dårligere tidspunkt.
Hvis formålet med kidnappingen er voldtekt, så må jeg nok også vise til en svakhet ved planen. Det er tross alt eviglenge siden jeg har delt leie med en mann, og jeg vil neppe gjøre noen form for motstand. Jeg kommer ikke til å skrike, slå eller bite. Ingen glede der, med andre ord.

Hvis formålet med kidnappingen er drap, så har jeg bare én ting å si til mine trofaste lesere: Jeg hater dere ikke.
Vel, ikke mer enn jeg hater alle andre, i hvert fall. Det er da noe, er det ikke?
Og Sunniva, jeg har jo avtalt med deg at du skal synge i bryllupet mitt. Som du sikkert skjønner, så blir det lite bryllup hvis jeg drepes. Derfor vil jeg gjerne at du skal synge Highway to Hell i minnestunden min!

Jeg skulle ønske favorittkniven min, som jeg bruker til å skjære opp både kylling og grønnsaker, ikke var skitten og lå i oppvaskmaskinen. Jeg kan jo ikke forsvare meg med en skitten kniv! Det skulle tatt seg ut, dere.